Fresjegodsets historie

Sidene oppdateres fortløpende i midten av august. Innholdet vil inntil videre være begrenset, men vil også stadig utvides (Larvik 9. august  2010).


Fresje  var  kjent allerede på 1300-tallet, da en av Norges mektigste menn, Otte Rømer, var eier av gården, som lå ved sørenden av Farris. I Rødeboken fra 1398 vet vi at Olavsklosteret i Tønsberg var eier.

I 1536 kom Reformasjonen til Danmark-Norge, og  som følge av dette overtok  Kronen alle kirkelige eiendommer. Kongen solgte etter hvert ut mye jordegods som kirken hadde ervervet, og slik ble den danske adelsmannen Iver Jenssøn Jernskjegg eier av bl.a. Fresje og Brunla gårder  i 1539.

Iver Jernskjegg var først og fremst interessert i å utvikle sagbruk i Nannarå – Farriselva. Fra før var en mølle for maling av korn anlagt her ved Mellomdammen. Men det var gode muligheter for å utnytte vannkraften mer, og i løpet av få år  sto sju sagbruk langs elva.Dette var opptakten til byen Laurvig.

Tidlig på 1540-tallet bygde han nye hus på Fresje, og i 1543 kom hans frue flyttende med familiens tre barn. Den fjerde, sønnen Peder, ble født på Fresje.

Iver Jernskjegg utviklet stadig sine eiendommer, både i Laurvigs-distriktet og ved Arendal, der han hadde store eiendommer. Han ble også utnevnt som lensherre til Frøland ved Arendal. Handelen med tømmer til utlandet økte. Jernskjegg var også kjent som en meget lærd mann med et stort bibliotek, og han eide flere verdifulle gammelnorske håndskrifter. Han hadde også hemmelige forbindelser med katolske miljøer i Europa, og barna fikk undervisning fra jesuittmunker.

Da  Iver Jernskjegg døde i 1570, overtok sønnen Peder Iversøn Jernskjegg godset. Han utvidet virksomheten, og bl.a. kjøpte han opp flere gårder, blant dem Melau i Hedrum, der søsteren Ulvilde etter hvert ble boende. Det er funnet en praktfull sølvskje med Jernskjegg-våpen på Melau. Peder var svært velutdannet, og han hadde bl.a. vært elev hos biskopen i Oslo, Jens Nilssøn, som flere ganger besøkte  Fresje. Peder ble nevnt som en av ”Vestfold-humanistene, som hadde stor interesse for renessanse og åndelig oppvåkning.  Jernskjeggene var meget religiøse og skjenket kostbare gaver til Tanum  og Hedrum kirker, samt til den første kirken i Hvarnes.

I 1593 ble Peder og Margrete Jernskjeggs sønn Iver født, og til dåpen kom bl.a. biskop Jens Nilssøn. Takket være hans reisebeskrivelser, vet vi en del om hvordan Fresjeborgen var – to steinhus i to etasjer hver – forbundet med et galleri, med tårn og jernspir. Borgen lå på sand og leirgrunn, like oppunder det faste fjell. I tillegg besto gården av mange andre hus for tjenestefolk og dyr.


Peder fikk en internasjonal utdanning og var vel skolert. Dessverre døde han bare 22 år gammel, og Fresje ble etter hvert solgt ut av familien. I 1623 fikk den danske adelsmannen Gunde Lange  kjøpt gården, og hans sønn, Nils Lange, satte i gang en storstilt jernverksproduksjon. Han involverte seg mange steder i Sør-øst Norge og ble en rik, men også forhatt mann. Etter å ha blitt med i storpolitiske intriger – til sist på feil side i Hannibal Sehested-feiden, falt han i stor unåde, både politisk og økonomisk. Han ble syk og døde i 1652 – en fattig og ensom mann. Hans kone  Margrete var svakelig, og deres to barn var små. Søsteren Ide Lange skjøttet gård og grunn så godt hun kunne.

Natt til 3.september 1653 kom katastrofen, etter tre døgns kontinuerlig regnvær og flom i Farris.

Demningen ved Eidet brast. Fresjeborgen skled sakte ut i de frådende vannmassene. Ingen menneskeliv gikk tapt, men  alt det jordiske forsvant. Legenden sier at talglysene brant idet  vannet slukte borgen.